Gå til innhold


PST vil sette seg over domstolen

I Dagbladet er følgende å lese;

“PST vil ha bort kravet om at politiet må ha skjellig grunn til mistanke mot konkrete personer for å få utlevert trafikkdata.”

Min motstand mot Datalagringsdirektivet har tidligere vært at myndighetene ved politiet, i fremtiden vil kunne sette seg over loven eller på en eller annen måte utvide overvåkningen av rettskafne borgere. Det skulle altså ikke ta lange tiden, før politiets ønsker har kommet frem.

Jeg støtter PST sitt arbeide med å sikre forfatning og vårt land mot truende aspekter og de har også tidligere gjort sitt arbeide på en utmerket måte. Da jeg forstår hvor lett det er å gå i en felle hvor etterforskningens behov for informasjon kolliderer med grunnleggende rettsprinsipper, har jeg tidligere vært ytterst skeptisk til DLD. PST Sjef Janne Kristiansens uttalelse til Dagbladet understreker og bekrefter den skepsis som mange med meg deler.

Skepsisen til DLD er at samtlige borgere av landet overvåkes, hvilket i seg selv er galt og videre at noen kunne komme til denne informasjonen uten at behovet er prøvet av domstolene. Når da PST ønsker å sette domstolene til side for fritt å meske seg i de samlede data, er en katastrofe for rettssamfunnet.

På en måte var det bra at PST sjefen allerede nå fremmer sitt syn, slik at våre lovgivere kan se hvilken farlig retning innføringen av DLD vil innebære.

Postet i Politikk.

Tagget med , , , .


Enkeltindividets rettssikkerhet må veie tyngst

Det er flere sitat som kommer til minnet når det kommer til DLD;

- “Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner”
- “Det er lett å utrydde kriminalitet, det er bare å forby frihet”

Jeg vil påstå at enkeltindividets rettssikkerhet, sin uskyld inntil det motsatte er bevist, er dekket både i vår Grunnlov §102 og den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonens ord som sier:

- Enhver som er siktet for en straffbar handling skal anses uskyldig inntil hans skyld er bevist etter loven.
- Ingen må utsettes for vilkårlige eller ulovlige inngrep i privat- eller familieliv, hjem eller korrespondanse, eller ulovlige inngrep på ære eller omdømme. Enhver har rett til lovens beskyttelse mot slike inngrep eller angrep.

Det finnes flere rettskilder hvor vi kan finne dekkende lover.

Vi må ikke komme dit at enhver innbygger i dette landet mister sitt vern mot mistanke og rettsikkerhet, ved mistenkeliggjørelse eller overvåkning innen sine fire vegger eller i samfunnet generelt.

At Politiet ønsker de beste verktøy tilgjengelig for å gjøre sin jobb, er forståelig. Men det er politikernes ansvar å sørge for innbyggernes rettssikkerhet ivaretas og at Politiets ønsker prøves av domstolene.

Noen vil vel si at “vi allerede bruker trafikkdata i dag, så hvorfor ikke tilrettelegge for bedre arbeidsmetoder?”

At bedrifter som Telenor, NexGenTel har trafikkdata, er primært for regnskapsmessige behov, hvilket de er forpliktet til å slette når behovet opphører. At politiet sekundert kan få rettens tillatelse til å hente ut disse data, er stedet hvor jeg mener grensen bør gå.

Skal vi i stedet snu forholdet hvor lagringen av traffikkdata primært skal være for politiets hensyn, irrelevant om det foreligger mistanke godkjent av retten, er ett overtramp og overgrep mot personvernet.

Hvis vi denne ene gangen tillater at vi snur behovsforholdet til å dekke mulig fremtidig kriminell aktivitet, hva vil vi da svare når neste direktiv eller anmodning fra politiet inkluderer automatiserte systemer som sjekker den lagrede dataen mot “urovekkende” innhold? Og hvem er det som i fremtiden skal få definere “urovekkende” innhold? Tanken gjør meg redd…

Det er tross alt bedre at noen går fri, enn at mange blir uskyldig overvåket. La oss ikke ofre enkeltindivider sitt rettsvern på samfunnssikkerhetens alter.

Postet i Politikk.

Tagget med , .


Rød-grønn politikk i praksis !

JcM: Jeg så denne teksten i ett kommentarfelt på DB postet av Siton This, og det var så treffende at jeg følte for å poste den her.

Ti kamerater spiste middag sammen på restaurant hver dag. Regningen kom alltid på 1.000 kroner totalt.

Siden det var stor forskjell i inntekt og formue hos de ti, ble de enige om å dele regningen på samme måte som skattesystemet. De fire fattige slapp å betale. Den femte betalte kr. 10, den sjette kr. 30, den syvende kr. 70, den åttende kr. 120, den niende kr. 180 og den tiende og rikeste skulle betale kr. 590.

Alle var fornøyd med ordningen inntil restauranteieren en dag tilbød dem rabatt. De var stedets beste kunder, så han tilbød et avslag på kr. 200,- per middag. Fortsatt ville gruppen dele regningen etter skattemodellen, så de fire fattigste skulle ikke betale. Spørsmålet var hva som skulle skje med de seks andre, hvordan skulle rabatten fordeles?

Kr. 200 delt på seks ble kr. 33,33 i avslag. Det betød at person fem og seks ville få betalt for å spise, og det var klart urimelig. Restauranteieren foreslo å redusere regningen omlag likt for alle, og ville utarbeide et forslag. Det innebar at også den femte fikk spise gratis, og den sjette skulle betale kr. 20, den syvende kr. 50, den åttende kr. 90, den niende kr. 120, mens den rikeste fikk redusert regningen fra kr. 590 til kr. 520. Alle fikk lavere pris og ingen kom dårligere ut enn før.

Utenfor restauranten begynte de imidlertid å sammenligne hva de hadde spart.

Jeg sparte bare en tier, mens han sparte kr. 70 sa sjettemann og pekte på den rike tiendemannen.

Akkurat, sa femtemann, som også fikk kr. 10 i avslag. Han er rik, men fikk likevel syv ganger så mye som jeg. Hvorfor skal de rike alltid få mest, ropte den syvende, som fikk kr. 20 i rabatt. Og vi fikk jo ingenting, ropte de fire fattigste i kor. Dette systemet utnytter de fattigste.

Stemningen ble rask så hatsk at de ni banket opp tiendemann. Neste kveld kom han ikke på middagen, så de spiste uten ham.

Da regningen kom oppdaget de noe enda viktigere. Det manglet 520 kroner.

Godt valg folkens!

Postet i Politikk.

Tagget med , .